Opphavsrett på Internett blir ivaretatt av åndsverkloven, også kalt opphavsrettsloven. Denne loven har i hovedsak en generell utforming, med unntak av noen få bestemmelser, og skal anvendes selv om den, med unntak av noen få bestemmelser, ikke konkret behandler problemstillinger i forhold til opphavsrett på Internett. Det ligger i Internetts natur at det vanskelig å beskytte opphavsmannens interesser. Dette er i hovedsak på grunn av at verk på Internett mer eller mindre alltid er digitaliserte og derfor lett å fremstille eksemplarer uten opphavsmannens samtykke, og dessuten ligger det i Internetts åpne struktur at det er vanskelig å beskytte offentligjorte verk. Vi vil se på hvilken innvirkning den semantiske weben har på opphavsrettspørsmålet på Internett, og om ideer fra Xanadu kan implementeres på World Wide Web (WWW)?
For enkelhetens skyld vil vi i denne artikkelen begrense oss til tekst som åndsverk, og se bort fra bilder, lyd, video og datamaskinprogrammer. En tekst er et åndsverk dersom den kan sies å ha verkshøyde. Dette har den dersom verket er et resultat av en skapende innsats. Åndsverkloven beskytter ikke selve innholdet i en tekst, som for eksempel vanlige faktaopplysninger. Men formen som innholdet blir presentert i er vernet, dersom den fyller kravet om verkshøyde. Verk som blir publisert på Internett med opphavsmannens samtykke anses som offentliggjort. Dette innebærer at opphavsmannen frasier seg en rekke rettigheter til verket, som for eksempel at andre har rett til å sitere i henhold til god skikk og at andre kan lagre og kopiere verket til privat bruk.
Det er vanskelig å passe på at Åndsverkloven blir fulgt på Internett. For det første er verkene digitalisert og dermed er det enkelt å fremstille identiske eksemplar. Og for det andre har WWW en åpen struktur som gjør det vanskelig å begrense spredning av verk. Ted Nelson har kritisert WWW og dens struktur allerede fra starten av. Kritikken retter seg blant annet mot nettopp problemet rundt å beskytte verk og fraværet av en ordning som sikrer et vederlag til opphavsmannen. Selv utviklet han et system som han mente var langt mer sofistikert enn WWW, nemlig Xanadu. Men med Internetts enorme suksess basert på Tim Berners-Lees løsning WWW, så har nå Nelson laget en versjon av Xanadu tilpasset til bruk på dagens Internett. ”The new Xanadu” som han har valgt å kalle det, inneholder en løsning for å ivareta opphavsretten. Løsningen kaller han ”Transcopyright” og er en applikasjon gjør at innhold på nett lagres i et eget format. For å kunne få tilgang på innholdet må brukeren anvende seg av en ”plugin”-modul som gjør det mulig å kontrollere bruken og spredningen av innholdet.
Dersom weben i fremtiden blir semantisk, betyr dette ytterligere utfordringer for opphavsretten på Internett. Med den semantiske weben kommer store deler av informasjonsankingen skje, ikke utelukkende av brukeren selv, men av automatiserte prosesser skjult for brukeren. Opphavsrettsbeskyttet materiale kan derfor tenkes å bli innsamlet av roboter, for så å bli presentert i en ny form. Dette stiller store krav til tekniske løsninger som passer på at samtykke innhentes når det er aktuelt, samt at eventuelle sitater blir sitert i henhold til god skikk. At den semantiske weben kommer til å ta hensyn til slike problemstillinger er meget usannsynlig, da det vil fungere som store bremser for Internetts utvikling.
Ted Nelsons kritikk mot dagens Internett er at den er alt for grunn og enkel i sin struktur. Med den semantiske weben er Internett kanskje ikke like grunn lenger. Internett beveger seg muligens i retning av Xanadu, med tanke på en mer avansert struktur. Men forskjellen vil alltid være at Xanadu tok for seg den opphavsrettslige problemstillingen fra grunnen av, mens WWW vil måtte implementere mekanismer i etterkant. ”Transcopyright” er en slik applikasjon som legges på den eksisterende strukturen. Hvordan en slik applikasjon er forenlig med den semantiske weben gjenstår å se.